Tines verden

Finns kjærligheten?

Jeg trodde det, men jeg vet ikke hva jeg trodde på.

Var det håpet? Troen? Viljen? Ønsket?

- Man er så lei av å være alene…. At når kjærligheten tar slutt i 2009, drøyer det til 2010 før man sender en sms og avslutter prosjektet.

Ikke fordi det var spesielt trist, man blir jo så glad når den ringer, og ender dessillusjonert når man avslutter pr sms i februar 2010. http://tinesverden.vgb.no/?p=376536

Så har man slikket sår, erkjent, stadfestet og fundert… And then we rides again!

Når det er sagt så undrer jeg seriøst på hvor alle finner sine potensielle hen? Jeg åker i felle hver gang, men det tar liksom et år eller to mellom hver gang jeg finner noen jeg virkelig ønsker å kopulere med over tid… Er jeg bare treig eller?

Tror jeg satser mer på slike gammeldagse greier heretter. Venner, felles bekjente, via jobb, skole eller kanskje jeg bare ber mamma arrangere noe. Det typiske ville være at ingen av hennes venninners sønner er ledige når jeg skulle komme til det punktet.

I mellomtiden unnlater jeg å kysse frosker, spise meg feitere og går på skole. Livet er igrunn ganske bra.

Sliter enda med den sms’en… How could I? Hvem er hu’megga som sank dithen? Jeg tror hun heter Tine, det er hun som til vanlig mener at folk må skjønne ting av seg selv. Ikke rart jeg sliter!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er viktig å ikke ha så mange prinsipper at man blir klar over hvilke man mangler…. @Tine™

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gjennom det norske skoleverket treffer vi opp gjennom årene på en rekke skikkelser og oppgaver som skal lære, informere, få oss til å forstå og reflektere over livets små og store spørsmål. Det er ikke alltid skolen lykkes med dette, noen ganger ender man opp med en følelse av å være dummere etter en skoledag enn vi var da vi sto opp.
Norskfaget tar oss med på en reise i grammatikken og litteraturens verden, vi møter entall og flertall, helter og antihelter, riddere og tuster. At helten ender som antihelt og antihelten som helt er og noe vi lærer å ta høyde i skolen, og livet forøvrig. Så klart.

Miguel de Cervantes skrev i sin tid romanen om ”Don Quijote”, en ekte ridderroman som tar for seg alt fra virkelighet til diktning, galskap versus forstand, krig og fred, kjærlighet og angst. Det fantes altså angst på den tiden også, riktignok sorterte det vel under feighet, eller det å være en kujon. Vi er blitt adskillig mer fleksible med både folk og begreper siden Don Quijote ”kjempet mot vindmøller”.
Don Quijote lærer oss at også helter er antihelter, drevet av galskap, beredt til kamp for kjærligheten, og uten å finne sin plass rundt riddernes runde bord. Når den godeste Don Quijote vender tilbake til datidens virkelighet, uten sine illusjoner, og ”godt hjulpet” av sin væpner Sancho Panza dør han. Riktignok fri fra galskapen, men dypt ulykkelig.

Hadde Don Quijote eksistert i vår tid ville han nok nedkjempet sine vindmøller, tungt medisinert, bak dørene på lukket avdeling. Hvilket kanskje er like greit, da ville ikke den brysomme, men akk så gode frenden fått tak i han, om han da ikke kom i en psykologs forkledning. Noe som forøvrig er relativt sannsynlig, for ”mot dumhet kjemper selv gudene forgjeves.”

”Du kan ikke stole på at en gal mann tar rasjonelle avgjørelser om krig og fred,” sa George W. Bush. Av en eller annen grunn så har jeg mindre problemer med å overlate styringen til Don Quijote enn til George W. Bush. Dette på tross av at jeg er familiær med begreper som angst, galskap, krig og fred, fiksjon og virkelighet.

Når Jan Eggum synger viser og lurer på ”Kor e alle helter hen”, ber de komme hjem og forteller oss at onkel Lauritz er på video forlater vi renessansens Don Quijote for å titte litt på ”Tusten” Mattis. Hovedpersonen i Tarjei Vesaas sin novelle ”Fuglane”. Vesaas var en mann som tilhører vår moderne tid og ingen renessansepoet, selv om jeg gjerne skulle puttet han i sekken sammen med Miguel de Cervantes. Min kunstneriske frihet er dessverre ikke så stor, noe som gjør at jeg føler meg litt hjelpeløs.

Mattis, Mattis, Mattis… Denne misforståtte mann, med et sensitivt, poetisk sinnelag, i all sin ensomhet. Han sitter der på en stol i sitt eget hode og grubler, betrakter, filosoferer og undres før han til sist drukner i dypet av seg selv. Eller i sjøen om man vil. Det kommer litt an på hvor åpen man er for ulike tolkninger. Slik går det dessverre lett med folk som ikke slipper fri eller finner de rette redskapene.
Mattis lever ikke opp til noen idealer, han er preget av samfunnets syn på hans mangler, og først i døden slipper han fri. Fri som fuglen. – Det er nemlig ikke alle fugler som får kvitre i fred på sin grønne gren. Noen blir skutt og noen skadeskutt. Rugda til Mattis blir selvsagt skutt, dette er for at vi skal få forberedt oss litt på hvordan det vil gå med Mattis.

At Mattis er en hjelpeløs kar hersker det liten tvil om. I dagens samfunn ville han forhåpentligvis fått seg et virke hos en vernet bedrift, støttekontakt, lønn gjennom Nav, og kanskje en undulat i bur som kunne holde han med selskap. Som erstatning for denne rugda, han liker jo fugler så godt. Egenverdet hans hadde kanskje nådd nye høyder, selvtilliten ville vært i boks, og han hadde sikkert drøyd den litt, før han hoppet fra taket på Obos blokka si, og regelrett fløy i døden.
Der er gjerne slik det ender for både helter og antihelter, riddere, kunstnere og andre hjelpeløse og misforståtte sjeler. De dør. På den ene eller den andre måten, akkurat som alle oss andre.

Mattis er desperat av frykt for å miste sin kjære søster Hege som han er helt avhengig av, Don Quijote følte det vel ikke helt på samme vis ovenfor Sancho Panza, og selv vaser vi rundt i den villfarelsen om at tiden vi lever i er så meget bedre.

I vår tid, altså i år 2010 er det allment akseptert å være både antihelt, gal eller tilbakestående, samt mangle evnen til å utrykke seg verbalt. Det er ikke så viktig å bli forstått lenger, rett og slett for at vi forstår at det ikke er alt vi forstår, hvilket er helt okay. Vi er nå engang både velskolerte og politisk korrekte her til lands. Vi har til og med tatt kverken på ”Janteloven” slik at vi alle skal ”tro at vi er noe”.

Jan Eggum kan kvede på visa si, etterlyse alle helter og mene at utakk er verdens lønn. Jeg vet at det er jeg som er helten i mitt eget liv, ergo slipper jeg å vente, lure eller undres på hvor de er alle sammen. Mamma har sagt det, psykologen har sagt det og jeg har lest det i Kvinner og klær.

Jeg kan relatere meg til både Don Quijote og Mattis, noe som forteller meg at det er fort gjort å være hjelpeløs, også i vår tid. Jeg bør imidlertid være noe forsiktig med store tankesprang eller å utrykke meg veldig høylytt, man kan fremdeles bli stemplet som sprø eller dum. Det er konteksten som avgjør.

I år 2010 har vi en diagnose til de fleste som spør, noen ganger trenger vi ikke engang spørre selv, vi får de kastet etter oss som forklaringer. Slik forstår både vi, og alle andre. Slik unnskylder, forklarer og bortforklarer vi våre mennsklige trekk og egenskaper. Eller mangelen på dem. Alt ettersom. Dette kaller man enkeltmenneskets frihet.

Slik kan vi alle være helter.
Dette håper jeg inderlig at noen snart kan fortelle Jan Eggum, han trenger ikke lenger lure på ”Kor alle helter e”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her i Noreg har vi ein ny sjukdom, den rammer så mange at vi i sanning kan kalle det for en folkesjukdom. Det hender menn får denne sjuka, men fortrinnsvis rammer den kvinna. Ikkje bare vaksne kvinner, det er kvinner i alle aldre som rammes, ikkje berre dei som dansar, gjeng i korte skjørt eller ligg med mange menn.Sida eg er kvinne vil eg snakke om valdtekne kvinner, så for menn snakke for seg sjølve. Dei hater jo å snakke om at dei har blitt utsett for slike ting likevel så eg vil la dei i fred. Dei færraste blir smitta av kvinner, den smittar enklast frå mann til kvinne. Orsaka til at dei fleste menna ikkje blir sjuke av denne folkesjukdommen er at dei bare er smittespredare og bærare.

Det finns ingenting som kan kurere denne sjukdommen, bare lindre symptoma og plagande samt forsøke avgrense skadane før dei blir for omfattande. Nokon kvinner orker ikkje leva med denne sjuka så dei tek livet av seg eller forsøker på det. Nokon blir redda og nokon døyr. Det er ikkje så godt å sei kor mange som tek livet sitt etter ei valdtekt fordi mørketala er så store. Det er ingenting som tydar på at dei fleste valdtekter skjer i mørke, det kallas mørketal fordi ikkje alle kvinner innrømmer å ha blitt valdtekne og derfor ikkje kontaktar hverkjen sjukehus, lege eller politi.

No er det jo litt rart at man blir oppfordra av helsevesenet og advokatar til å melde ein sjukdom til politiet, det er fordi det er ein straffbar sjukdom. Den er eigentlig straffbar for dei som bærer og smittar andre med den, men i virkeligheita så er det kvinna som blir straffa. Først blir ho sjuk, deretter blir ho straffa, og om ho er ei av dei «heldige» som får saka si etterforska og prova for retten. Dei fleste som får saka etterforska får ikkje saka si opp for retten fordi bevisa ikkje held.

Dei som berre er uheldige kan takke seg sjølve for at dei ikkje melde det før, skaffa prov, skreik høgt nok til at nokon kunne høyre dei slik at besmittelsen kunne vore unngådd. For å straffe desse «uheldige» kvinnene litt ekstra seier man ofte at dei berre lyg.

Virkeligheita er nemlig så stygg at det er betre vi lata som ho ikkje finns, der rett framfor nasen vår. Vi kjenner alle ei valdteken kvinne, det er derfor dei fleste menn ikkje voldtek. Nokre menn voldtek på tross av at dei kjenner valdtekne kvinner, det fleste menn voldtek kvinner dei kjenner. Overfallsvaldtekter er det nesten berre utlendingar som driv med, eg trur det er fordi dei ikkje kjenner så mange i Noreg.

Med andre ord kan man seie at valdtekt er ein «velgesjukdom», det er fordi det er sjukt mange kvinner og velga blant, og man kan ikkje ta dei alle.

Her i Noreg har vi ein Justisminister som heter Storberget. Det er ikkje fordi han er så stor ein mann, eg trur det er fordi han er så stor i kjeften, og ut av den renn det et berg med ord. Det er rett og slett overveldande mykje ord som renn ut av han, utan at man kan si at det hjelp en drit. Eller ei valdteken kvinne. Han ville spille på lag med sjuke kvinner og endra derfor lovverket så dei som valdtek skulle sitje lengre bak lås og slå.

Regjeringa nedsette eit valdtektsutval som kom med si innstilling 24 januar 2008. Bakgrunnen for dette var følgjande: I fjor ble mellom 15 til 20 voldtekter og voldtektsforsøk melde kvar uke, 904 anmeldelser totalt. Det er trulig store mørketal. I Danmark regner man med at bare en av fire voldtekter meldes. Antall meldelser og meldte saker som ender i fellande dom, er lav. Helsetjenestetilbudet til voldtatt varierer i kvalitet, innhald og organisering rundt om i landet. Undersøkingar viser blant anna at enkelte grupper sjeldan oppsøker hjelpeapparatet, at risikoen for voldtekt er særlig høy for tenåringar og øyker med bruk av rusmidlet. Mange helseplager kan også spores tilbake til traumatiske opplevingar knyttet til vold og overgrep.

Om mørketal vet vi ikkje så mykje, dei er som hylla inn i mørkret. Likevel vet vi at det på regjeringa si nettsie er anslått eit konservativt antal for der står skreve følgjande:Voldtektsutvalget meiner det er et konservativt anslag at mellom 8000 og16000 personar opplever voldtekt eller voldtektsforsøk kvart år. Virkeligheten kan være verre.Eg lika dårlig at regjeringa driv å nedsetter kommisjonar og utval fordi dei ikkje har betre grep om virkeligheita sjølve. At Storberget ikkje eige innsikt i folkesjukdommen valdtekt viser han ved å endre på lovverket, men ikkje på praksisen.

Han er jo ein gammal teatermann han Storberget, og det spørs om han ikkje skulle ha helde seg til styreverva sine hos Hedemark teater og Vinmonopolet A/S. For nå driv han berre med populistiske utspel i media, med andre ord spill han for det meste for galleriet så valdtekne kvinner skal like han og gje han ei stemme neste gong han treng det. Eg trur han kunne ha bidratt meir i rettsalen som dommar.

Regjeringa foreslår å heve straffnivået for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd med umiddelbar virkning, seier justisminister Knut Storberget i ei pressemelding.

Han fekk gjennom lovendringa si, men det hindrar jo ikkje smitta frå å spreie seg rundt om i kongeriket. For eg veit meir. Eg veit at politi og justisdepartementet at sagt dette: Voldtekt er et av de mest traumatiserende overgrep et menneske kan utsettes for. Få saker meldes og under éin prosent av overgriperne blir domfelt. – Det er så mykje som ikkje stemmer her at eg blir heilt forvirra oppi hovudet mitt frå tid til anna. For det hjelper jo ingen valdtekne folk at dei som ikkje dømes gjeng fri. Det hjelper heller ingen valdtekne kvinner at strafferamma aukes, dei er jo alt smitta og veldig mange gjeng sjukmelde. Vart dei ikkje sjukmelde før dei fikk saka si opp i retten, så endrar det seg raskare enn lynet rekker slå ned, og rettssaka er avslutta.

Dei oppfordrer kvinna til å melde: Vi må få fleire til å melde. Fleire oppklarte saker og fleire domfellingar vil trulig føre til at fleire velger å melde. Og det er viktig. For det første fordi det bidrar til betre førebygging, i forhold til at potensielle overgripere ser at det har strafferettslige konsekvensar å begå voldtekt og dermed lar det være. For det andre fordi det vil forsterke de negative holdningane og fordømmelsen av voldtekt generelt i samfunnet.- Og da undras eg verkelig over i hvilke rekkjefølgje man skal ta opp kamper og krigar? Eg har lært at kvinner og barn skal skånast i krig og kamp. I praksis sendes dei inn i rettsalen, som kanonføde for regjeringa si politikk når dei held fana si heva høgt der oppe i skyene ein stad.

Er det slik at valdtekne kvinner kan valdtekes på nytt, av rettsapparatet i eit forsøk på å innføre strengare straffar? Skal man senke beviskrava i valdtektssakar eller skal man byrje å tru meir på kvinner enn på menn? For det er jo det som skjer i saker kor kvinna må sverje på sanninga før ho avgir vitnemål til retten og tiltalte kan ljuge av heile sitt hjarte. Bistandsadvokatar og dommarar pålegg vitna å si sanninga, men kom vis meg den forsvarsadvokaten som pålegg sin klient å gjere det same. Berre du seier sanninga så gjeng det bra liksom…. For kven gjeng det bra? Det er sjeldan for kvinna, det skal være sikkert.

Mange treng psykologisk hjelp etter at ei sak er avslutta i retten. Veldig mange treng meir hjelp når dei ser at det å si sanninga ikkje hjelpte ein drit, at det er lurt å ljuge, og medan dei ventar på at ankesaka skal opp for ein høgare rettsinnstans.

- Francois de Volitare har sagt: Meiningar har voldt fleir«e ulykker på vår lille jord enn pest og jordskjelv.»Det er trist at menneskje ikkje lytta meir til smarte menneskje, slik som han Francois.

Det heiter seg vidare at man skal «dømmast av likemenn».Om likemannsprinsippet seier regjeringa følgjande: Meddommarar og lagrettemedlemmer bør i så stor grad som mulig gjenspeile befolkninga, blant anna med omsyn til kjønn, alder og etnisk bakgrunn. Kandidatar bør derfor trekkast frå folkeregisteret, konkluderer et utval som har vurdert reglene for og praksis ved val og uttaking av lekdommarar. Utvalet foreslår også at ansvaret for å vele overføres frå kommunane til fylkesmannen.Tyder det at i ein jury bør det være valdtektsmenn eller voldtekne kvinner representert? Kan alder spele nokon rolle? For i praksis så sit det ein gjeng pensjonistar i slike juryar og dei stemmer ofte mot ofre, altså kronisk sjuke valdtekne kvinner framfor folk dei ikkje kan tru noko så vondt om. Jo betre valdtektsmannen tek seg ut og vanskeligare er det å få han dømd. Det er nemlig slik at pene menneskje ikkje treng smitte nokon for å skaffe seg sex.

Kven vil dømes av ei bestemor? Ho som ikkje ein gong kan formatere sin eiga harddisk eller logge inn i nettbanken sjølve! Eg tilet meg å være rysta over Vinmonopolets tidlegare styremedlem, når han ikkje utvise betre skjønn enn å ofre voldtekne kvinner på rettsapparatets alter og med VG som si kyrkje.

Eg vil ha helseministeren inn på teppet så han kan få utreda Storberget fortare enn svint! Storberget har mista grepet fullstendig, ikkje berre er han dårleg informert om overvåkninga av Noregs innbyggjare, han har jo ikkje snøring på i hvilke enda han skal starte sitt eiga arbete! Når han tillet dommare og medlemmer av norsk rett å fortsette nøre oppunder Ola sine dårlege holdningar har han ikkje styring på undersåttane sine. Det er ingen som gjeng imot ein bror ifrå Frimurarlosjen, dette er allmennkunnskap, og eg treng ikkje nedsette hverken eit utval eller ein kommisjon for å gi nokon provet på det.

La oss si at 10 000 kvinner blir voldtekne kvart år. I løpet av ti år er talet oppe i 100 000. Da skjøna vi raskt at vi alle kjenner ei smitta kvinne.

Eg undrar over at vi ikkje er like bevisste på at vi alle kjenner ein smitteberar, og jobbar meir aktivt med folks holdningar til voldtekne kvinner og menn som sprer faenskapen sin.

Eg ynskjer meg ein mannskommisjon, beståande av menn som skal snakke med menn om voldtekt. Folk som voldtek gjer blanke i om dei må sitje inne i tre månader eller tre år, dei veit at jo fleir dei voldtek jo større er sjansane for å ende på vann og brød. Når kun ein prosent dømes så blir jo ikkje denne leiken anna enn eit spennande spel.

«Veia til helvete er brulagt med gode intensjonar». Så da undrar eg: Har du valdteke nokon i det siste?

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/kampanjer/familia/familia-32006/diverse-saker/voldtektsutvalg-skal-kaste-lys-over-mork.html?id=537198

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dep/justisminister_knut_storberget.html?id=1435

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/aktuelt/taler_og_artikler/ministeren/justisminister_knut_storberget/2008/voldtekt–det-store-morketallet.html?id=498331

http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/jd/Nyheter-og-pressemeldinger/2002/Dommes-av-likemenn.html?id=247707

http://www.nettavisen.no/nyheter/article2869896.ece

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan man brekke seg og bli syk av seg selv?

Jeg er kvalm av lykke, jeg er ego og full av meg selv og min tilstand.

Det værste er at jeg føler meg friskere enn på lenge! Kan man dø av det? Godt jeg skal til legen i morgen jeg tror jeg bør ta en blodprøve!

Egentlig vil jeg blogge om sko og støvletter, ødlagte hundeklør, metallrister, ødelagte hæler og og dyr som lider på grunn av byggherrers grådighet og gjerrighet der de legger brostein og metallrister til spott og spe for enhver feminine elegant kvinne og uskyldige søte små hunder med neglrotbetennelse.

Som kanskje ender med å amputere faktisk! Jeg har eventyret i magen men får det ikke ut.

For jeg er kvalm av meg selv og min egen lykke. – Og bruker 80% av jordens ressurser sammen med 20% av jordens befolkning.

Før jeg kjøper nye støvletter bør jeg definitivt skaffe meg en fadderunge til gjennom PLAN.

Har du gitt ditt ansikt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjærlighet i 2009 er fine greier.

Riktignok ringer det ingen prinser på døren, ikke treffer man dem på gata og det er sjelden man ser en parkert hvit hest.

Den moderne kjærligheten ringer venninna de på jobbtelefonen hennes og spør etter deg.

For når kjærligheten ikke husker etternavnet ditt er det jammen bra han husket hva venninna de heter.

Jeg glemmer ikke utrykket i ansiktet på venninnen min da hun fortalte at kjærligheten hadde ringt og spurt etter meg.

Som en god venninne hadde hun ikke gitt ut nr mitt men fått hans så kunne jeg ringe om jeg ville.

Den dagen hun sa det var det som å få en kanonkule i magen. Åkkej, det var litt dramatisk, la oss redusere det til en fotball i ansiktet. Ihvertfall så var det litt mer alvorlig enn ett rusk i øyet.

Alle gamle følelser som det var lagt lokk på blusset opp i meg og det var ingen liten bris eller anstrøk av fønvind…. Orkan i både mage og hode gjorde meg sliten alt før det begynte.

Skulle jeg ringe tilbake eller ikke?

Mange minner dukket opp og jeg måtte tenke. For ikke bare ble jeg i fyr og flamme, jeg fikk sikkert halsbrann, og vondt i magen har jeg alt sagt at jeg fikk. Ihvertfall indirekte.

Skal skal ikke og jeg gjorde som ett moderne sivilisert menneske, stiv av skrekk og full av forventning ville gjort.

Jeg sendte en sms.

Etter seks år sendte jeg en sms til han som i sin tid viste meg snev av hva kjærlighet egentlig er. Han jeg skulle og ville glemme men aldri har glemt.

Selvsagt fikk jeg svar, dette er en lykkelig liten fortelling. Først på sms, han skulle ringe meg etter jobb.

Den dagen lærte jeg alt om sommerfugler i mager, vondt i hodet, klamme svette hender og venting.

Hadde han ikke vært singel hadde han vel ikke ringt og den lite logiske men sterkt analyserende og vri og vrengende hjernen min var i høygir hele dagen, mens jeg ventet på telefon.

Kjærligheten i moderne tid er fin, den bare ringer. Selv når avstanden er stor og tidens tann har bleket minner til man sitter igjen med fragmenter av en sannhet man ikke vet om noensinne har eksistert.

Jeg visste det var kjærlighet jeg hadde truffet våren 2003, men jeg hadde forsonet meg med å ikke treffe den igjen.

Før den ringte sommern 2009.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Greit oppsumert & Nuff said!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1.Murphys lov: Hvis noe kan gå galt, så går det galt – til det værst tenkelige tidspunkt.

2.Patricks teorem: Om et eksperiment ser ut til å forløpe tilfredsstillende er det et tegn på at det er brukt gale instrumenter.

3.Skinners konstant: Den størrelse som multiplisert eller dividert med, lagt til eller trukket fra det oppnådde resultat gir den ønskede verdi.

4.Femfingerpostulatet: Erfaringen vokser proporsjonalt med antallet ødelagte apparater.

5.Flaples lov om livløse tings abnormitet: Ethvert livløst objekt kan formodes konstruert på en uhensiktsmessig måte av grunner som er totalt uforståelige eller endog mystiske.

6.Allens aksiom: Når alt går galt, er det på tide å lese bruksanvisningen.

7.De forsvunne delers prinsipp: Når det ned smådeler fra arbeidsbordet, er sannsynligheten for å finne dem igjen proporsjonal med størrelsen på delene og omvendt proporsjonal med deres betydning for fullføringen av det påbegynte arbiedet.

8.Følgesetningen om utjevning: Et eksperiment kan ansees vellykket dersom ikke mer enn 50% av de observerte måleverdiene må forkastes for å oppnå en viss overensstemmelse med teorien.

9.Gimpersons lov: Sannsynligheten for at en bestemt hendelse skal inntreffe er omvendt proporsjonal med ønskeligheten av den.

10.Materialbestillingsprinsippet: Nødvendige forsyninger til eksperimentet i går bør ikke bestilles senere enn i morgen middag.

11.Hovedprinsippet: Pr. definisjon, når en undersøker det ukjente, vet man ikke hva som kommer til å hende.

12.Ketterins regel: Det fungerer ikke, men det fungerer ikke av en annen grunn enn den man tror er årsaken til at det ikke fungerer.

13.Ubetydelighetsfaktoren: Intet eksperiment er noen gang en komplett fiasko, det kan i alle fall tjene som dårlig eksempel.

14.Andersens lov: Det som en har reservedeler til, går aldri i stykker.

15.Pugis postulat: Det vanskelige blir gjort hver dag, det umulige koster litt mer.

Fikk denne på mail en gang i tiden og syns den fortjener litt oppmerksomhet da den er mer enn godt nok kvalifisert.

Ha en strålende dag alle sammen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vet ikke hvor det gjør vondest.

Det kan godt være jeg har mest vondt i viljen. Det kan og godt være det er strukturen min det er noe i veien med, eller initativet. Jeg vil helst ikke at det er det nedslående faktum at jeg bare er en forbasket latsabb, men jeg frykter det værste og tar høyde for det meste.

Saken er at Tine™ er en elendig husmor og hun vet det selv. Når jeg er hos andre står jeg på som en annen superhelt, men hjemme hos meg selv graver jeg meg ned i dynger med klær, hybelkaniner, hundehår og generelt rot. Det er ingen som tror jeg er så elendig på det å ta vare på hus og heim om de møter meg for første gang på noe slikt som en hyttetur eller overnatting hos nye bekjentskaper.

Det er blitt mitt varemerke™.

Mang en kveld har jeg tenkt at i morgen… Ja da skal jeg ta rev i de berømte seilene og virkelig kline til. Så sover jeg for lenge, finner ikke nalen og synker ned i en form for internettapati hvor jeg surfer fra ikke noe til ikke noe. Gjerne etter å ha sovet ikke en eller to timer for mye men fire eller fem.

Det var overhodet ingen grunn til å gjøre noe husarbeid. Etter de første fire årene ble det ikke mer skittent.
- Quentin Crisp

Jeg har dog tatt noe ansvar og bedt en venninne sette av en lørdag å komme å hjelpe meg litt. Det var fryktlig vanskelig å be om den hjelpen. Erkjenne at man trenger hjelp til å holde orden i eget hus er ingen spøk. Det oppleves som blodig alvor. Vi må bare finne en lørdag, jeg holder selvsagt vinen!

Jeg trives best der hvor det er ryddig og rent og vet det selv så det forbanner meg at det er så vrient å sette slik praksis ut i eget liv.

En grei mal for hvor interessert man eventuelt måtte være i ett nytt bekjentskap som kanskje kan ha partner potensiale er det dog.

Gidder jeg ikke blåse hus på overflaten før eventuelt besøk er jeg i sannhet ikke intressert nok. Så det har sin misjon og mang en hjemmedate med uverdig frosk er således avverget. I alt det negative er det viktig p se noe positivt!

Jeg liker Joan Rivers og syns hun sier det godt her: “Jeg hater husarbeid. Du rer senger, du vasker opp – og seks måneder etterpå må du begynne på nytt igjen.”

Jeg skifter ihvertfall sengetøy oftere enn jeg rer sengen, det er da ett lyspunkt.

Da vi flyttet inn her besluttet vi rive en skapvegg på podens rom for å få utnyttet plassen til det beste for de fleste da rommet hadde en elendig løsning. Der forsvant fire rader gode innebygget morro til klær og stæsj. For har jeg i sannhet mestret å bestille en skyvedørsgarderobe av ett kaliber å sette på den motsatte vegg?

Selvsagt har jeg ikke det. For hvem skal montere garderoben? Ikke undertegnede og snekker er dyrt og helt ute av mitt budsjett så snart garderoben er bestilt.

Så klær i dynger, hauger og strategisk plassert er blitt tradisjon i det Tinske™ hjem. I mellomtiden venter hun på at vondtet i viljen, struktur, orden, initativ eller en som får blodet til å bruse skal melde seg.

Akk og ve og skammen tar meg nok en dag for jeg er egentlig ikke slik. Bare sånn midlertidig. Tror jeg selv. Prøver jeg overbevise meg selv og alle andre om.

Ikke minst alle som ikke får komme på besøk. Det er ikke slik jeg ønsker presentere meg for det er ikke slik jeg er… Eller er det akkurat nettopp slik jeg er?

Oppvask her i huset kan sammenliknes med intervall trening. Vi har første etappe, andre etappe, gryter og store kar til sist, da er vi gjerne alt på dag to.

Å huttemegtu!

Jeg misunner uten blygsel de som ikke kan legge seg eller slappe av før det er blåst. Jeg trenger desperat, sårt og ydmykt deler av det genet her jeg liggesitter i min sofa og forbanner at jeg ikke fant nalen, vasker gardinene for andre gang og lurer på hvor søren jeg skal legge de innrøykede såkalt rene klærne som troner på tørkestativet midt i stua.

Jeg forsøkte faktisk kjøpe meg en ny nal idag da jeg gjestet den lokale Prix foretningen i nabolaget. De hadde ikke naler… Hørt på maken! Enhver butikk med respekt for seg selv selger da nal? Til trengende husmødre med akutt virketrang og det før trangen gir seg. Jeg mistet all respekt for min lokale daglivare der og da og mener de ødla for meg! Faen ta Prix! Jeg som hadde så lyst til å vaske vinduer før jeg gøv løs på klærne!

Bare kvinner behersker kunsten å “late” som de er den de virkelig er.  -Tristan Bernard

Tips til hvor jeg skal finne mitt driv, ryddighet, engasjement, husmorgenet, pedanteri, struktur, initativ, energi osv mottas med takk og får jeg ett råd som kan virke lenger enn det tar meg å lese det skylder jeg en god flaske rødvin.

Jeg har nok litt vondt i viljen.… Selvdiagnostisert som sådan, men det er ingen spøk!

Det som ikke dreper deg gjør kanskje sterkere? Jeg har i sannhet aldri hørt om noen som døde av å ikke gjøre husarbeid, men tanken på alt man ikke gjør kan ta livet av den sterkeste.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er en bokorm og det av dimensjoner. Jeg leser helst ikke annet en degenerende møl i følge alle forståsegpåere som mener krim er fordummende og skjønnlitteratur er bortkastet tid.

Det er faglitteratur som gjelder, det og dokumentar. Sikkert mye bra fag og dokumentar men jeg har en forkjærlighet for fordumming. Siden jeg er så forbannet smart kan jeg ikke se noe problem med at jeg trekkes noe ned til jorden hvor dere andre dødelige oppholder dere.

Jeg hadde vært på nett treff i verdensmetropolen Stavanger da jeg på flyplassen fikk litt for mye tid å slå ihjel. Litt blakk etter nattens herjinger satte jeg kursen mot “the bookstore” for å se om jeg kunne finne noe lettlest ræl som kunne hjelpe meg få tiden til å gå.

Valget falt på boken Jan Werner Danielsen far skrev etter hans død. Siden jeg og har en forkjærlighet for å gjøre meg selv trist og beveget, dyrke melankolien en smule. Faktum er jo at han døde for ung og det er trist.

Døden er den største av alle overraskelser. Derfor sparer vi den til slutt.  – Carlos Castandeda

Å lese denne boken ledet meg inn på musikken til Jan Werner som i jo ikke tilhører den sjangeren jeg normalt hengir meg til.

Der fant jeg en perle av en sang jeg har lagt all min elsk på og som er årsaken til at jeg blogger om dette overhodet.

Jan Werner & Malin Holberg – Halde deg inntil meg

Jeg håper så inderlig at jeg en dag vil finne en jeg kan “halde inntil meg.”

I mellomtiden leser jeg møl og kysser frosker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende